Mitt mørkets skog.

[Veronica Lundgren]

Skjelvende gjennom mørket
tar jeg korte skritt.
Mellom busker og trær
for å komme frem.
Det er trangt
og jeg ser ingenting.
Men jeg vet at lyset er der.

I mellom trærne
lyser et vakkert måneskinn.
Vinden suser i det fjerne
og lager en god musikk.
Føttene bærer meg
så langt de kan.
Men jeg vet veien er lang.

Jeg prøver å ta noen raske skritt
mot lyset jeg ser i det fjerne.
Men mørket er stille
og lusker så godt.
Trekker meg bakover
med vindens hjelpende hand.
Veien er tung å bære.

Frem om meg
er det en bakketopp.
Den er bratt
og jeg kjenner hjertet dunker.
Mørket og tungheten
omsluker meg.
Men jeg ser et skarpt lys i det fjerne.

Med mørket tungt
kommer tvilen rundt lyset.
Vil jeg nå den
eller forsvinner den for godt?
Vil jeg se den trekkende gleden
over utsikten av skogen?
Eller vil mørket og vinden
holde meg for godt?