En gave fra småfolket.

[Vibeke Sonora Mykkeltveit]

En kveld jeg satt i godstolen min i stua og slappet av hente det noe merkelig. Jeg titter bort på katta vår og registrerer at hun ser noen i rommet som ikke vi ser. Hun titter på høyre side av meg og følger nøye med, deretter ser hun på meg, så tilbake. Hmm, tenker jeg, nå er det noen her. Med ett reiser Sofie seg og kommer gående over salongbordet og bort til meg. Ser spørrende på meg og ber meg legge koseputa på fanget mitt. Hun legger seg godt til rette på fanget og maler. Så reiser hun seg opp, ser meg dypt inn i øynene og lener seg sidelengs inntil meg og legger hodet sitt på mitt hjerteshakra. Dette foregår mens vi ser hverandre dypt inn i øynene. Plutselig kjenner jeg noen vibrasjoner som kommer inn i hjertet mitt og det sprer seg en deilig ro og glede i meg.
Jeg forstår straks at jeg har fått en gave og takker henne for gaven. Hun ser fornøyd på meg med det samme hengivende blikket. Vi har noen vidunderlige øyeblikk fyllt med kjærlighet, Sofie og jeg. Det er som om vi er ett, og selvfølgelig, vi er jo det.

Vi har småfolk i det gamle huset vårt og har lært å leve side om side med dem. Den kvelden hadde de bestemt seg for å gi meg en gave som jeg vil trenge for den nye tiden. De sier jeg skal meditere så vil den åpne seg mer og mer. Jeg er ydmyk, takknemlig og så glad over at livet kan inneholde magiske øyeblikk som dette. Og igjen var katta innblandet...

[Janne]

Tusen takk for at du delte denne historien.

[sidsel]

du er heldig. katter er utrolige og skjønner alt. vi sørget så her hos oss når den første døde og vi måtte gi bort nummer to grunnet allergi/astma.det er bare å takke.